Jenny Midbjer

Jeg er en svensk «norrlänning», opprinnelig fra Umeå i Västerbotten i Nord-Sverige. Jeg har et stort antall gitarer som er blitt utkonkurrert av et enda større antall løpesko, flesteparten fotforms nulldroppsko. De har også utkonkurrert ut min samling høye hæler. For øvrig har jeg også en datter, en sambo og en kinesisk nakenhund som lyder navnet Elsa.

Jeg kom til Norge i 1995 for utøvende studier i klassisk gitar ved Musikkonservatoriet i Trondheim og senere til Oslo for å ta videreutdanning i musikkpedagogikk på Norges Musikkhøgskole. Og så har jeg bare blitt værenes. Jeg liker meg i Norge og har nå bodd mer enn halve livet her som Svorsk.

Jeg har ikke drevet med løping så veldig lenge, har ikke klart å være veldig fysisk aktiv tidligere selv om jeg elsket det – jeg blev bare syk av å trene. Som barn og ung drev jeg med hester og riding, men som ung voksen blev det veldig mye stillesitting og fokus på finmotorikken – jeg er utdannet klassisk gitarist fra Musikkonservatoriet i Trondheim og gitarpedagog fra Norges Musikkhøgskole. Tror jeg har en Cand. Mag. med opprykk, eller er det en lektor. I klassisk gitar.

Jeg fikk Addisons sykdom i 40 årsgave. I 2013 tok alt stopp og jeg fikk en dramatisk diagnostisering av Addisons sykdom, eller binyrebarksvikt, noe som dessverre ikke er uvanlig da sykdommen er svært sjelden og vanskelig å oppdage. Jeg jobbet 100%, tok videreutdanning ved siden av, og fikk plutselig sepsis og nyresvikt mens mannen var på turné og jeg var var alene hjemme med barn. Ting holdt på å gå veldig galt men heldigvis så klarte de å snu forløpet etter 5 dager på intensiven og jeg fikk etterhvert riktig diagnose, morbus addison. I løpet av 2 uker blev livet snudd på hodet, ikke bare sykdomsmessig men andre ting gjorde også sitt. Jeg tok et valg om å være superegoistisk, tenke på meg, mitt liv, min helse, min situasjon. Jeg angrer ikke på det besluttet – det er det beste jeg tatt i hele mitt liv. Alt jeg gjort siden er for meg. Huset mitt er ganske rotete fordi jeg ikke prioriterer det, jeg prioriterer meg selv og tar heller å bruker dagens energi-porsjon til trening da det gir best rente. Kreftene rekker som regel ikke til begge deler så jeg må prioritere steinhard men jeg er en tøff forhandler.

Les mere om Addisons under fliken med Addisons sykdom.

Den tradisjonelle kortisonen, kortison acetat, som brukes som standardbehandling i Norge fungerte dessverre kun i starten for meg. Første månedene hade jeg ganske mye energi, husker jeg løp litt på mølle selv om jeg var ør og rar, men så orket jeg mindre og mindre. Jeg la på meg 40kg i løpet av 1,5-2 år samtidig som jeg ble skikkelig dårligere og dårligere. Det var svært frustrerende å gå opp så mye når jeg samtidig forebygget med kost og trening og allikevel bare fortsatte å øke i vekt og bli verre og verre. Men jeg blev kjent med en av forskerene på Haukeland sykehus og etter å ha fått innpass som førsøkskanin på ulike studier der kom jeg over en behandling som virket. Helfo godkjente den og jeg fikk tilbake en del av min energi, og har faktisk klart å gå ned de 40kg jeg lagt på meg. Helt otrolig, det var så grymt vanskelig. Det var en skikkelig kamp, men jeg er ikke den som gir opp. Hverken meg selv, mitt liv eller mine mål.

Med bedre medisinering kunne jeg begynne å løpe- og styrketrene uten å bli altfor dårlig etterpå. Klart jeg hadde mine stunder av sammenbrudd på mølla hvor jeg bare grinet fordi jeg var så sliten, eller når jeg bare måtte legge meg ned på gulvet i treningsstudioet fordi kreftene var vekk og ikke vite om jeg kom til å komme meg derifra noen gang. Men å være dårlig og sliten av å ha trent eller å bare være sliten og dårlig likevel var et lett valg. Som gitarist er jeg vant til å jobbe hardt og målbevisst, gledes over mikroskopiske fremskritt, leve med opp- og nedturer, ikke gi opp, møte på øverommet hver dag uansett og gjøre jobben. Uke etter uke, måned for måned. År ut og år inn. Den erfaringen har kommet godt med i arbeidet med å vinne helsa og livet tilbake, I´m a goalgetter. Ellers hadde jeg aldri klart å bli klassisk gitarist, så mye er helt sikkert og visst. Det krever disiplin, dedikasjon, vilje av stål og masse hard jobbing. Over lang lang tid. Det har jeg hatt bruk for. Å møte på øverommet. Spille skaler og øvelser 30 minutter, eller bare ta på løpetøy, komme seg ut med avtalen om å ha lov å snu etter 10 minutter hvis det absolutt ikke går.  Det har ikke skjedd enda.

Men jeg må jo si det som det er. Jeg spiller ikke mye gitar i dag. Jeg løper. Finmotorikk er byttet ut med grovmotorikk. Stillesittende mot et liv med bevegelse hver dag. Fordi min kropp og mitt hode ikke fungerer uten. Jeg må ha endorfinene, jeg må få løsgjort noe adrenalin. Ellers fungerer ikke mitt liv. Jeg må regulere meg selv. Å finne måter å regulere mine hormoner på er et puslespill som inkluderer mat og fysisk bevegelse. Mindset, meditasjon og hode, bio hacking eller cryoterapi i form av vinterbading for å styrke immunforsvaret og frisette adrenalin, styrketrening for å øke muskelmasse, holde meg skadefri og kanskje kompensere for det umålbare testosteronnivået, og natur og løping for sjelen og hjernen.

Å løpe er for meg er den beste meditasjon og avkobling, og noe som står så og si høyest opp på min prioriteringsliste. Jeg løper stort sett alene siden jeg løper mest på dagtid da folk flest er på jobb, men jeg kjenner mer og mer behovet av å ha et løpefelleskap som motiverer og inspirerer. Jeg kjører intervalløkter startsett på mølle, langturer med Elsa eller alene i skogen hvor jeg trives allra best, og i det siste har jeg oppdaget Bislett som en arena for langturer unna isete veier og skispor og også et sett hvor det kan være litt sosialt å løpe sammen men samtidig hver for seg.

Jeg løper ikke veldig raskt eller veldig langt, men jeg løper mye og får samtidig presse ut litt adrenalin – den sitter langt inne men er innmari godt å få kjenne på. Dagen er ikke den samme uten. Og jeg løper med hjertet. Den som ikke varet så syk som jeg har varet har sikkert vanskelig å skjønne hvilken enorm mestringsfølelse det er å kunne gå noen meter uten å få melkesyre i bena. Eller armene. Jeg er en ultraløper in progress. En wannabee. Jeg har hårete mål. Og jeg er så takknemlig for at jeg kan ha det – å huske på å være takknemlig er viktig for meg. Jeg har mye å være takknemlig for.  Jeg har fått Addisons sykdom som en gave, den har lært meg mye om meg selv.